Cuba del 5: Baracoa

Turen fra Santiago de Cuba til Baracoa byr på fantastisk utsikt fra smale fjellveier. Bussen stoppa altfor sjelden, og da risikerte man å få med tissetrengte medpassasjerer på bildene.

Det var litt i siste liten jeg fant ut at det var mulig å besøke Baracoa etter høstens orkan. Jeg hadde sett bilder fra ødeleggelsene og lest at man måtte beregne flere år før alt var i gjenge igjen der. Få uker før avreise, da alt var bestilt og betalt, kom det heldigvis rapporter om at det gikk fint å dra dit, og at lokalbefolkninga trengte turismen for å kunne bygge byen opp igjen. Så da heiv jeg meg rundt, korta inn de andre oppholdene og bestilte casa her. Det angra jeg ikke på.

Jeg hadde vært nesten tre uker på Cuba før jeg kom hit, uten å se en eneste snegl. Og selv om jeg satte stor pris på reisa så langt, var det unektelig noe som mangla. Gleden var derfor stor da jeg allerede neste morgen fant de første sneglene! Det var ingen tvil om at Baracoa var fuktigere enn noen av de andre stedene jeg besøkte, og jeg opplevde et par skikkelige tropiske regnskyll. De varte ikke så lenge, og jeg dro raskt ut på snegletur. Bildene fra disse turene bærer preg av ekstremt høy luftfuktighet og er ingen mesterverk, men de gir et greit inntrykk av hvordan sneglene lever.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Langt trengte jeg heller ikke å dra. Jeg så med en gang at strekninga opp til Hotel El Castillo virka lovende, og det ble bingo. Her fant jeg mange Caracolous sagemon (også kalt Pleurodonte marginella), en art jeg har kjøpt fra Landsnails.org og har hjemme, og noen jeg nettopp har fått identifisert som Coryda alauda. Noen Zachrysia sp. og andre arter så jeg også.

Baracoa er en liten by, nærmest bare en fiskerlandsby. Selv med eksotiske snegler innen gangavstand, ville jeg kjeda meg uten å dra på ekskursjoner i løpet av de seks dagene jeg var der. Jeg hadde også et lite håp om å få se verdens vakreste snegler, Polymita picta. Både guideboka og den ene turoperatøren mente at en utflukt til Yumuri var perfekt for formålet.

To dager etter ankomst ble jeg derfor del av en broket forsamling turister med en snittalder over 50, ledet av en militær reiseleder med forkjærlighet for gitarspilling og visesang. Første post på programmet var besøk på en kakaoplantasje, der vi skulle lære om sjokoladeproduksjon. Den stakkars reiselederen hadde et svare strev med å holde styr på en gjeng som var mer opptatt av hagen enn av sjokoladeproduksjon.

Et tre fullt av bromeliader.

Mimosa, sånne planter som folder sammen bladene når man rører dem. Må nok betraktes som ugress på Cuba, mens vi har hjemme dyrker dem i vinduskarmen.

Bromeliader på et felt tre.

Landskapet vitna om orkanen Matthew; mye av skogen var borte og mange av kongepalmene så ganske pjuskete ut. Når trær faller går selvsagt epifyttene sammen med dem, og i «kakaohagen» lå det en del trær fulle av bromeliader. Det klødde i fingrene etter å ta noen med hjem, men siden det ville vært ulovlig uten sunnhetssertifikat (!), får jeg heller bestille noen fra Proximus Garden utpå våren. Generelt var det utrolig hvor raskt naturen så ut til å komme seg etter orkanherjingene.

Etter flere mindre interessante stopp, nådde vi til slutt Yumuri. Navnet betyr noe sånt som «jeg døde» og henspiller på historien om indianerne som kastet seg utfor klippene for å unngå å bli slaver under spanjolene. Ved elvemunningen forlot vi bussen og borda to båter som ble rodd oppover elva.

Elva har gravd seg ut en dal med stupbratte kalkvegger, nydelig!

Turistene bader, lokalbefolkninga vasker klær.

Utsikt mot havet

Jeg fant ingen snegler, men en liten frosk.

Det var deilig å svømme i elva. Etterpå dro vi til ei strand ved havet, men bølgene var for store til at man kunne bade noe særlig der. Så mens den kubanske soldaten satt fornøyd på veikroa like ved og spilte gitar, måtte jeg innse at det ikke ble noen snegler på denne utflukten. Selvsagt kan det ikke garanteres at man får se sjeldne dyr, men vi så ikke etter dem en gang. En fin tur ble skjemmet av at jeg følte meg lurt.

Tilbake i Baracoa forhørte jeg meg hos en annen turoperatør, som mer oppriktig fortalte at det var liten sjanse for å se Polymita picta uansett hvor man dro. Jeg fikk også kontakt på nett med en skjellsamler som hadde vært her i fjor og mente at man måtte helt til Maisi for å få se dem. Derimot anbefalte han å dra til El Yunque for å finne andre spennende snegler. Så jeg ga opp å få se verdens vakreste snegler og den siste dagen min i Baracoa dro jeg med taxi mot El Yunque.

Dessverre måtte man ha guide og fikk valget mellom den lange turen til toppen av fjellet eller en kort tur til noen fossestryk. Jeg burde kanskje tatt den lange og så stoppa ved foten av fjellet slik at jeg kunne blitt der og sett etter snegler mens de andre gikk til toppen, men jeg valgte den korte turen. Det var lengre enn jeg hadde sett for meg, og fryktelig varmt. Jeg så ikke en eneste landsnegl, men det var masse flotte bregner der, inkludert trebregner. Framme ved stryka fant jeg to arter vannsnegler, og på tilbaketuren så jeg rumpetroll.

Jeg så selvsagt en god del av selve Baracoa også:

Kunst av Alexei Osorio Blet. Jeg angrer på at jeg ikke i alle fall forhørte meg om pris, for disse skulle jeg gjerne hatt på veggen hjemme.

Baracoa hadde de mest spesielle fargekombinasjonene på hele Cuba, og ddet sier en god del!

En ikke særlig minneverdig restaurant, men jeg måtte ta bilde av skiltet, siden den het Poeten.

Tilfeldig bil. Andelen gamle biler (gjerne amerikanske) virka høyere her enn lenger vest, samtidig som folk ellers også virka fattigere.

Utsikt over bukta mot El Yunque

Typisk kubansk (bak)hage.

Fortet Matachín

Mangroveskog ved Bocca de Miel

Bocca de Miel

I løpet av mitt kubanske eventyr lærte jeg mye. I Baracoa lærte jeg mest hvor sterkt trua Polymita picta egentlig er, hvor mistenksomme enkelte er blitt i forsøket på å beskytte dem og hvor utrolig naiv jeg selv kan være. Mens jeg var i Santiago de Cuba kom jeg i kontakt med en som kjente en biologistudent som kanskje kjente noen som kunne vise meg de vakre sneglene. På Cuba er all research gjort på internett bortimot ubrukelig; alt som teller er å kjenne noen som kjenner noen. Denne muligheten fikk jeg altså, og forspilte den. Det jeg ikke forstod før det var for seint, var at møtet vårt var en test. I ettertid kan jeg himle med øynene over hvor naiv jeg var. Ettersom jeg ikke forstod grunnlaget for spørsmålene jeg ble stilt, ble resultatet stryk. Biologistudenten satt åpenbart igjen med det inntrykket at jeg var en skruppelløs skjellsamler som utgjorde en trussel mot de sjeldne sneglene. Sukk.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bilder fra turen til og fra Baracoa.

Jeg syntes Baracoa var et godt sted å være, og skulle jeg komme tilbake, finnes det fortsatt steder jeg ikke har sett, snegler jeg ikke har holdt.

De andre delene av min Cuba-tur finner du her:

Del 1: Havanna og Viñales
Del 2: Trinidad
Del 3: Bayamo
Del 4: Santiago de Cuba
Del 6: Havanna og oppsummering (kommer)